Bronsealderen

(2900 f.Kr. - 1100 f.Kr.)

Det før-historiske Kreta, bestod av en egen kultur som hadde sitt utspring omtrent i begynnelsen av år 3000 f.Kr. Det viser funn som er gjort frem til i dag. Minoene, den første egentlige europeiske sivilisasjonen, fikk antagelig vindyrkingskunnskapene sine fra egypterne, som allerede hadde tradisjon innen denne , selv om vin ikke var det egentlige nasjonalproduktet deres, man antar at det var øl, på grunn av den utbredde dyrkingen av bygg som fantes der.

Fjell og stein-landskapet som finnes på Kreta, det milde klimaet , de mange solskinnsdagene men også hyppige regnfall, alt dette i kombinasjon med sjøfartsutviklingen, fikk Minoene til å ta opp vindyrkingen og eksporten av denne til nabolandene.

Vinpressene, keramikk-karene og krukkene, skriftene på leirplatene med den lineære A og B skriften (syllavisk skrift) samt freskene hvor dagliglivet avbildes , vitner uten tvil om en betydelig vinproduksjon i denne perioden, spesielt på den nordlige halvdelen av øya hvor også Knossos, kong Minos palass befant seg.

Den minoiske vinhøstingen begynte ved fullmåne eller nymåne, i ukene rundt høstjevndøgn. Det var en av de festlige anledningene i datidens jordbruk, en mulighet for sammenkomst for folk i alle aldre med hardt arbeid fra tidlig på dagen og festiviteter om kvelden, en tradisjon som dyrkes den dag i dag.

Først samlet vinbøndene seg fra de forskjellige nærområdene og fordelte de enkelte arbeidsoppgavene mellom seg, alt etter kjønn og alder. Alle hadde en rolle i arbeidet, som strakk seg fra innhøsting av druene,til bæringen av frukten, sørge for mat til alle som var med på arbeidet, eller forvaltningen av det som allerede var innhøstet.

Knusingen av druene etter at disse var høstet, foregikk enten ved rankene eller på et felles sted.Man brukte to metoder, pressing for hånd med en håndpresse, eller ved å tråkke i et stort kar,(stamp), sistnevnte var også mest vanlig. Dette var strengt forbeholdt menn, da det krevde utholdenhet og teknikk for at druene skulle knuses på en riktig måte. Stampene var egentlig store leir-kar som var koblet til en permanent beholder hvor druemosten ble samlet.

Druemosten ble samlet i krukker som stod nær beholderne,og disse ble forseglet enten ved hjelp av asbest eller gips, slik at ikke fuktighet kunne passere og gjøre vinen sur. For å stable og flytte på vinen brukte man krukker eller sekker av lær, slik at det var enklere på reisen til nabolandene hvor vinen ble sendt. Minoene pleide å notere på disse hva slags vin den inneholdt og hvilken vingård den kom fra.

Minoerne utviklet i stor grad vindyrkingen ved at vinen ble en del av dagliglivet og av drikkevanene deres. Den var spesielt viktig når det skulle gjøres handelsavtaler og forretninger og ved spesielle anledninger og ved diverse ritualer.



Den Historiske perioden

(1100 f.Kr. - 30 f.Kr.)

Et stort jordskjelv på øya Thera (Santorini) rundt 1600 f.Kr., førte til totale odeleggelser av den Minoiske kulturen. De som overlevde spredte seg rundt på øya og nye bosteder ble bygget opp. Duriene, som i mellomtiden hadde rustet opp sine styrker, tok over de største byene på øya og ble de nye regentene. I denne perioden gikk handelen sterkt tilbake og heller ikke jordbruket var særlig gavnet, på grunn av de stadige borgerkrigene mellom de viktigste byene på øya, (Latos, Knossos, Gortys, Kydonia, Aptera, Phaistos, Polyrinia) men også på grunn av de mange invasjonene av barbarer og pirater.

Selv om innbyggertallet minket på grunn av de stadige kampene, klarte mange av de gjenværende minoene, særlig de såkalte etokretere, å føre videre mange av skikkene og tradisjonene i sin kultur. Kreta var kanskje ikke lenger det naturlige sentrum i den hellenske verden, da Athen , Sparta og Makedonia var i oppblomstring, men de klarte likevel å opprettholde sin tradisjon innen vindruedyrkingen, ved å fortsette denne systematisk, selv om det var mest til eget bruk. Dessuten var vin en del av dagliglivet på den tiden.

Kodene i byen Gortys, en by som var på sitt høyeste i den hellenistiske perioden (fra slutten av 400tallet f.Kr og frem til år 67 f.Kr), og som befinner seg omtrent midt på øya Kreta, er det eldste funnet som er gjort og somblant annet nevner lover og regler når det gjelder dyrking av vindruer, som et godt eksempel på utviklingen innen denne grenen av datidens jordbruk..



Den Romerske tiden

(30 f.Kr. - 330 e.Kr. )

Av de lyseste tidene når det gjelder vindyrkingen på Kreta, er vel tiden da øya ble inkludert inn under det romerske keiserdømme. Kretas beliggenhet, var på et meget strategisk punkt mellom Roma og Alexandria, to av de aller største og viktigste stedene på den tiden, og som et resultat av dette tok vinhandelen, som jo var den viktigste innkomsten til innbyggerne , seg virkelig opp.

Utmattet av de stadige krigene fra de forrige århundrene, av de mange barbariske erobrernesom til tider hadde forsøkt å legge øya under seg, kunne Kreta nå nyte freden, romernes forkjærlighet for god vin, og selvsagt den politiske stabiliteten som fulgte, med det resultat at folketallet økte og vinhandelen igjen var en økende vekstfaktor, med vindruedyrkingen som den mest lønnsomme ennå en gang.

Forholdene var gunstige på grunn av jorda, klimaet og kunnskapene menneskene hadde tilegnet seg opp gjennom tidene, noe som igjen førte til varige vindyrkingstradisjoner. Fra den tiden Kreta kom inn under det romerske keiserdømme, selv om dette var den første utenlandske erobreren i Kretas historie, tok vinproduksjonen en helt annen retning. Den best kjente vinen på den tiden var "Søtlig Kretisk Vin". Vinprodusentene hadde rukket å utvikle metodene sine og produserte utmerkede søte viner.

For at vinen skulle tåle reisen og for at minst mulig av den skulle svinne bort, måtte levetiden dens forlenges, derfor lot vinbøndene druene modnes lenger og på naturlig vis under solen etter at de var høstet, slik at de fikk en søtere vin med høyere prosent av det naturlige alkoholinnholdet i frukten.

Et eksempel på den raskt økende produksjonen av vin, var de 17 enhetene av verksteder som laget amforer , disse var helt nødvendige for å lagre vinen før den la ut på reisen til markeder i utlandet, samt kontrollmekanismene som produsentene utviklet for å sikre kvaliteten og kvantiteten på vinen som ble eksportert.


Bysantiske imperiet

1.periode (330 e.Kr. - 824 e.Kr.)

Kristendommen, en ny religion i tiden, spredte seg raskt etter romerikets fall, og Kreta ble etter å ha vært en viktig provins i dette riket, bare en av hele 64 provinser i det Bysantiske riket.

Den Arabiske tiden

(824 e.Kr. - 961 e.Kr)

Nok en vond periode i Kretas historie som førte til et stort forfall av den Bysantiske populasjonen og kulturen. Araberne (Sarakinere) sørget for svekking av befolkningen og innførte slaveri den tiden de var erobrere på øya samtidig som de gjorde det de var kjent for, å røve.

Βysantiske imperiet

2. periode (961 e. Kr. - 1204 e. Kr.)

Bysantinernes gjenerobring av øya og Det Arabiske styrets fall var begynnelsen til en ny velstands- og vekstperiode på Kreta. Populasjonen vokste raskt, kristendommen var i vekst, klostere ble bygget og vinproduksjonen systematisert slik at den dekket de lokale behovene.

Det faktum at vindruedyrking og vinproduksjon var en viktig del av dagliglivet og aktivitetene til innbyggerne på øya, kommer tydelig fram ved hyllesten av St.Trifon, vinens skytshelgen gjennom tiden da kristendommen dominerte.

Vinen hadde en viktig posisjon under nattverden, og var også mye brukt som medisin på grunn av dens egenskaper . Klostrene systematiserte sin produksjon av vin i pakt med reglene som gjaldt for produksjon og lagring og overholdt disse, samtidig som de sørget for de medisinske behovene blant sine egne.



Den Venetiske Perioden

(1204 e.Kr - 1669 e.Kr.)

Kanskje den beste perioden i Kretas vinhistorie. Vinen var den aller viktigste handelsvaren og vindrue -dyrkingen spredde seg til alle samfunnslag. Den ble favorisert ikke bare på grunn av den fruktbare jorden eller det milde klimaet, men fordi den også var den mest lønnsomme sammenlignet med korndyrkingen. Man trengte ingen særlig stor kapital og heller ikke stor arbeidskraft, da en familie fint kunne klare arbeidet med avlingen selv. Dessuten kan man forstå hvor utviklet vindruedyrkingen egentlig var på den tiden, når man ser på vinpressene som fantes ikke bare i landsbyene langs provinsen Peza men også på hele resten av øya.

Vinpressene ble som oftest laget og eid av føydaler som på den måten ville tvinge vindyrkerne til å gi fra seg en del av avlingen sin. Vinpressene var oftest innebygd eller skåret ut og de aller mest brukte var av kalkstein med et kuppelformet lokk, som var koblet til en annen beholder hvor druemosten ble samlet opp. Vinpressene hadde en spesiell åpning som fungerte som inn og utgang til stamperne og spesielle åpninger for lufting av stampen.

De fleste vinpresseneble bygget på flat mark slik at oppsamlingen av druemosten kunne skje på en naturlig måte. Rundt stampene ble det skåret ut hjelpehulrom slik at druemosten kunne helles over i krukker og deretter fraktes, ved hjelp av husdyr, til lagringsplassene.

Venetianerne , som var dyktige handelsmenn på den tiden, fraktet vinen videre ut i Europa og sørget dermed for at ryktet til den kretanske vinen spredte seg raskt. Dette ryktet førte også til kravet om en meget høy kvalitet, med det resultat at vindyrkerne stadig forbedret sine avlinger i sine forsøk på å øke dem.

Noe av det viktigste arbeidet under vindruedyrkingen var beskjæring , oppspaing av jorda, og uttynning av plantene hvert tredje eller fjerde år, beskyttelse av avlingen ved hjelp av gjerder , planting av avleggere og vedlikehold av stampene. Alt dette var nødvendig for at vinhøsten skulle bli av høy kvalitet og ikke bare på grunn av kontrollene som ble foretatt av føydalene under mange av dyrkingsfasene , og da spesielt under plantingen, opprenskningen av drueplantene eller mengden på gjødslingen, ting som forteller oss hvor viktig det var med riktig dyrking av vinrankene for et godt resultat.

Prisen på vinen var avhengig av typen, området den kom fra, alderen på vinen, den riktige lagringen, samt måten den ble fraktet på frem til båtene, alt dette for å unngå at vinen skulle bli sur. Betingelsene var også strenge for å unngå utblanding av vinen , og handelskontraktene inneholdt alle de punkter som er nevnt ovenfor og som var med på å bestemme prisen.


Det Ottomanske riket

(1669 e.Kr. - 1898 e.Kr.)

En av de aller verste periodene for vindyrkingen på Kreta. De ottomanske tyrkerne utnyttet ikke øyas vinrikdom, mest på grunn av sin religion som forbød ethvert alkholforbruk men også av uvitenheten de hadde om utnyttelsen av en slik skatt. Mange vinranker ble også destruert som et indikasjon på håndhevelse av erobrernes forbud av vindrikking , forbud som til tider ble satt opp på grunn av den store hyllesten vinenhadde oppnådd.

Kreta mistet sin posisjon både handelsmessig og samfunnsmessig, det fantes ingen grunnlag for vekst og heller ingen lyst, da det som opptok dem mest var tapet av friheten. Et servilsamfunn var oppstått med store skader på kulturformuen noe som førte til en kontinuerlig motstand og stadige forsøk på revolusjon.

Vindruedyrkingen fortsatte likevel fordi vin var en av de grunnleggende tingene bøndenes kosthold og det som var nest viktigst etter brødet. De som var mest ivrige i dyrkingen var de store familiene som slo seg sammen om i et forsøk på å opprettholde tradisjonene sine og å stå imot sine erobrere.Selv om de forsøkte hardt, lot ikke de høye skattene som var pålagt vindyrkerne dem få opprettholde den kvaliteten på vinen som de tidligere var kjent for. Noen få av de tyrkiske erobrerne på øya som var klar over de store intektene de pålagte skattene førte til , sørget for at vinhandelen fortsatte fordi de visste at det var hovedinntekten til bøndene på øya, men viste lien interesse for vinkvaliteten slik at den kretenske vinen raskt mistet sitt gode rykte.


Det moderne Hellas

(1898 e.Kr. - frem til i dag)

Kreta befris fra sine tyrkiske overmakter , slåes sammenmed Hellas (1913) og gjenvinner sitt tapte terreng ved den systematiske fremgangen som den greske vinen og dens produksjon viser, ved opprettelsen av de første greske ønologene og dannelsen av det første Greske Vininstituttet.

Den kretenske druedyrkingen omorganiseres, vinproduksjonen moderniseres og gjenfødelsen av den kretenske vinen er et faktum ved alle dens forskjellige vinsorter. Etter den triste tiden med verdenskriger, borgerkrigen, og nedtrapping av vindyrkingen med alt negativt som det førte med seg for øya, var nå vindruedyrkingen på rask vei oppover igjen på 1960 tallet, i et systematiskforsøk på å gjenvinne sine glanstider .

De planlagte lovbestemmelsene innenfor en nasjonal retningslinje, for å sikre den kvalitetsmessige produksjonen og opprinnelsen (PUD), etter fransk modell, i et forsøk på å gjenopplive vindyrkingen og en kvalitetsmessig produksjon.

Bruk av moderne teknologi og av lokale og glemte druearter, den stadige etterutdanningen av lokale ønologer og vinprodusenter, samt nye metoder innenfor dyrkingen og vinleggingen, holder stadig liv i Kretas vinhistorie og gir samtidig et puff til den enestående produksjonen av utsøkte viner.



PUD Peza

I regional enheten Heraklion, ligger Pezas   PUD region sentralt og litt mot nord. Det er et ufragmentert soneområde hvor det foregår dyrking av rødvin helt fra 1971 fulgt av hvitvin helt fra 1982. Størsteparten av soneområdet befinner seg i den nordlige-og den sentrale delen av regionen Nikos Kazantzakis.   (Peza, Agia Paraskevi, Agios Vasilios, Alagni, Astrakoi, Astritsi, Kalloni, Katalagari, Kounavi, Melesses, Mirtia, Choudetsi), samtidig som det inkluderer mindre områder i den nordvestlige delen av regionen Arkalochori, (Patsideros,Panorama) og i den norlige delen av regionen Thrapsano (Sambas).

Det unike ved vinene fra PUD Peza distriktet, skyldes områdets spesielle egenskaper i kombinasjon med de kultiverte variantene og dyrkings teknikkene.  

Vingårdene i Peza strekker seg vidt i et område med høyde som varierer fra 300 til 750-800 meter og med dyp kalkholdig jord. Fjellradene i sentrum av øya beskytter vinrankene i regionen fra den varme sydlige vinden som kan skape problemer under utviklingen av vindruene. Samtidig som de kjølige vindene fra nord (hvor fjellandskapet uteblir) gjør sitt til at temperaturen på sommerstid er på et akseptabelt nivå, og som et resultat av dette begrenses tørken i vinstokkene og den sene modningen av drueklasene.

Den røde druevarianten Mandilari plantes i stor utstrekning rundt hele Egeerhavet, og selv om den bærer betegnelsen Mandilari fra Kreta, bortsett fra sin tilstedeværelse blant PUD Peza viner, finnes den også i vin fra PUD Archanes, PUD Paros og i PUD Rhodos. Den litt røffe smaken gjør at det ofte er nødvendig at den blandes sammen med andre mildere druevarianter. I Peza og Archanes bruker vinprodusentene Kotsifali, I Paros blander de den med varianten Monemvassia, det er bare på Rhodos at de lager vin kun på denne ene varianten.

Selv om det ikke er pålagt i forskriftene, så har PUD Peza vinen tradisjonellt et innhold av 75% Kotsifali og 25% Mandilari.    

Det finnes 9 vinprodusenter i regionen som produserer rødvin og 5 som produserer hvitvin.